Det finnes et relativt veldokumentert problem kalt “Erring on the Side of Least Drama” innenfor klimavitenskapen. Oversatt til norsk vil en klimaforsker snarere velge en mindre dramatisk projeksjon eller konklusjon ved tvil, enn en mer dramatisk eller katastrofal.
I mer konkrete termer ser vi dette problemet i full blomst hos Klimapanelet (IPCC). Når IPCC–rapportene snakker om nedsmelting av havis i Arktis, velges konsekvent extent (utbredelse) som indikator, til tross for at det fins tidsrekker tilbake til 1979 for havistykkelse og –volum. “Fordelen” ved å bruke extent er at tapstrendene er mindre dramatiske (man ser for seg at det vil kunne være havis igjen i Arktis om sommeren like til enden av vårt århundre).
Fordelen ved å bruke volum er at isen er et fysisk objekt, med mer enn bare en 2–dimensjonell overflate, altså tykkelse, der 70–80% til enhver tid befinner seg under havoverflaten. Når isen som fysisk objekt smelter er det selvsagt hele islegemet, og ikke bare den overflaten man kan observere fra verdensrommet. Disse tapstrendene for havisvolum er langt mer dramatiske enn de tilsvarende for extent, men altså ikke beskrevet av IPCC.
Videre: Mens den 4. IPCC–rapporten i 2007 valgte å utelate innlandsisen i Grønland, og iskappen i Antarktis helt fra sine kapitler om havnivåstigning — uttrykkelig fordi man ikke hadde sikker kunnskap om hvor mye is som ville smelte hvor raskt — valgte den 5. IPCC–rapporten i 2014 å utelate CO2 og CH4 fra smeltende permafrost på land og hydrater på havbunnen i Arktis, i sine beregninger av fremtidige klimagasskonsentrasjoner i atmosfæren. Igjen fordi man ikke hadde sikker viten om hvor store disse utslippene ville bli hvor raskt.
Akkurat som for havisen ser vi altså at FN–organet konsekvent velger å falle ned på den mindre dramatiske siden ved tvil når det klimamodelleres og forfattes rapporter.
Denne slagsiden eller systematiske tendensen til å bagatellisere klimatrusselen mot menneskesamfunnene kan virke velkommen og oppmuntrende på oss som lesere, men i et seriøst utredningsarbeide for klimarisiko for nasjonen vil en villet eller ubevisst systematisk underrapportering av risiko fra forskningsmiljøet kunne føre galt avsted.
Studerer man trender for tap av havisvolum i Arktis, ser man at det er sannsynlig med et isfritt Ishav 6 måneder i året fra midten av neste tiår, altså fra 2025 eller enda tidligere. (Samme analyse for extent gir 100–200 år.)
Utvalget trenger neppe å bli minnet om at de arktiske områdene har midnattssol 24 timer i døgnet i sommerhalvåret, eller at fravær av is i overflaten vil gi en dramatisk endring i albedo og dermed soloppvarming av den mørkere havoverflaten.
Dette er et dramatisk hamskifte for Ishavet som IPCC heller ikke har tatt med i sine beregninger for fremtidig temperatur på kloden, og en oppvarmingseffekt som kommer i tillegg til klimagassenes refleksjon av varmestråling tilbake til jorden.
Kort fortalt preges både IPCC og Parisavtalen av ønsketenkning om klimavirkeligheten og klimafremtiden, noe Klimarisikoutvalget gjerne også må ta med seg, men da fortrinnsvis sammen med en mer nøktern kartlegging av den hele og fulle oppvarmingseffekt av menneskelige og naturlige kilder til klimagasser og feedbackmekanismer.
Mitt navn er Torstein Viddal, jeg er forfatter og kan kontaktes på min adresse Noorlernut 37a, GL–3900 Nuuk, Greenland, på telefon +299 226603 eller tv@glohug.no
Lykke til med arbeidet!